Tekst: Sissel Fantoft
Turene er livskvalitet for meg, og hadde ikke vært mulig uten gode proteser, sier han.
Geir legger ned utallige timer hvert år på frivillig arbeid, både i Momentum, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon og som medlem i brukerutvalget i Helse Sør-Øst. Dagene er fulle av møter, mailer og lesing av dokumenter, og det passer meg fint, for jeg er ikke typen som sitter stille. Det som driver meg er at jeg kan bidra til å gjøre situasjonen litt lettere for pasienter og pårørende, sier han.
Geir vokste opp på Vålerenga i Oslo, og begge foreldrene var politisk aktive.
– I oppveksten lærte jeg å si hva jeg mener, snakke i forsamlinger og delta i diskusjoner. Den ballasten har jeg hatt god nytte av i det frivillige arbeidet, sier han.
Hver morgen, uansett vær og temperatur, legger Geir og Bella i vei på skogstur.
Vi går mellom halvannen og tre timer, avhengig av hvor god tid jeg har. Når jeg har tidlige møter i Oslo står jeg opp klokka fire for at Bella skal få morgenturen sin, sier han.
Geirs amputasjon kalles kne-eksartikulasjon, som betyr at han mangler kneleddet.
– Jeg har en elektronisk protese utviklet i samarbeid mellom Ottobock og det amerikanske forsvaret, og som skal tåle å være i strid. Det passer til en aktiv bruker, og fungerer veldig bra for meg, sier han.
Positiv innstilling
I 2003 jobbet Geir som innkjøpsansvarlig i entreprenørselskapet NCC, og brukte store deler av fritiden til trening.
– Etter en spinningtime en søndag hadde jeg så vondt i leggen at jeg dro til legevakta. Der ble det tatt røntgen som ikke viste noe galt. Mandagen reiste jeg til København på jobb, og smertene ble bare verre og verre. Da jeg kom hjem to dager senere dro jeg tilbake til legevakta, som sendte meg til sykehuset hvor det ble konstatert blodpropp i hovedpulsåren. På grunn av manglende operasjonskapasitet ble jeg sendt hjem igjen, og det var den store tabben, forteller han.
Smertene ble verre, men da Geir kom tilbake til sykehuset var det for sent å redde høyrebeinet. Åtte måneder senere kom Geir hjem med protese.
– Jeg har aldri vært bitter eller følt at livet var urettferdig. Jeg er født med en positiv innspilling, og protesene er så gode at jeg har de funksjonene jeg trenger. Hvis jeg måtte velge mellom livet før og etter amputasjonen tror jeg faktisk at jeg ville valgt dette. Tidligere var jeg som mange andre opptatt av å ha fine ting og trene mye, og jeg er slett ikke sikker på at jeg var den beste versjonen av meg selv, sier han.
Eksploderer i smerte
Geir bor på Jessheim med kona Turid, og til sammen har de tre voksne barn som alle har flyttet hjemmefra.
– Turid og jeg var ungdomskjærester, og møttes igjen da vi begge var separert etter at hun sendte meg en melding på Facebook, forteller han.
Den største utfordringen i Geirs hverdag er fantomsmertene.
– Det brenner og svir 24 timer i døgnet, og flere ganger i måneden får jeg attakker hvor lillefoten eksploderer i smerter. Attakkene kommer med noen minutters mellomrom og varer i 10-15 sekunder. En slik runde varer som regel i 24 timer, og da ligger jeg i senga og hyler og vrir meg i smerter. Med årene har Turid lært seg å sperre smerteskrikene mine ute og lar meg være i fred, for hun vet at det ikke er noe hun kan gjøre. For meg er det en trygghet bare å vite at hun er der, sier han.
God kjemi
Relasjonen til ortopeditekniker Thomas Langbråten og ortopediingeniør Lars Christian Beck i Ortopediteknikk er så viktig for Geir at han gjerne kjører de ekstra milene til avdelingen i Rygge for å treffe dem.
For meg er turer i skogen den største formen for livskvalitet, og det er takket være Thomas og Lars at jeg kan leve det livet jeg ønsker. De har litt ulike perspektiver og utfyller hverandre, og det er styrken deres. Sammen er vi tre det beste teamet for å finne de optimale løsningene for meg, poengterer han.
Geir definerer en god protese som et hjelpemiddel som gjør at han kan gå uten å ha vondt.
– Beinet mitt er mindre om sommeren og større om vinteren, så jeg må ofte ha nye hylser. Jeg pleier å si at god kjemi med proteseteamet øker sjansen for et godt hjelpemiddel. Thomas og Lars er definitivt de viktigste i livet mitt etter kona, ungene og bikkja!