(Bilder fra Robert Westergren)

Robert Westergren er opprinnelig fra Skåne, men har bodd i Norge i åtte år. Her er han teamleder for proteser ved Ortopediteknikks avdeling på Ryen i Oslo. 

Fasadebilde Unbroken

Ønske om internasjonal bistand

Robert forteller at Ukraina jobber aktivt for å få hevet standarden på ortopediingeniørfaget. Derfor ønsker de internasjonal bistand og opplæring av egne folk, slik at de kan yte best mulig hjelp til de krigsskadde. Skandinavia er langt framme på ortopedi-området, og denne kompetansen er svært etterspurt i Ukraina. 

Jeg ønsket å bidra, gjøre noe meningsfylt.

Det sier Robert om bakgrunnen for at han forlot trygge Norge for å jobbe under krevende forhold i Ukraina. Arbeidsgiveren ga ham fri – med full lønn. 

Ukrainerne ønsket først og fremst å få praktisk erfaring med hvordan vi jobber med amputerte pasienter i Norge. Standarden på behandlingen må opp, for de vil helst behandle både sivile og soldater i eget land, så langt det lar seg gjøre. 

Robert underviser

Gjennom LinkedIn fikk Robert kontakt med en ukrainsk organisasjon som driver med utdanning og utvikling av ortopediingeniørfaget. Deretter kom han i kontakt med et rehabiliteringssenter i Lviv. De ønsket hans hjelp, og så begynte hjulene å rulle. 

Rent logistisk var ikke reisen til Ukraina ukomplisert. Men med fly, tog, lokal transport, mye venting og mange sikkerhetskontroller ankom Robert Ukraina og byen Lviv den 20. mai 2024.

Komplisert arbeid

Før han reiste ned hadde han undervist ukrainske fagfolk digitalt, mens i Lviv jobbet han skulder mot skulder med ukrainske kolleger i ti dager. Han foreleste om biomekanikk, ga råd om behandling og jobbet hands on med pasienter. Det var lange dager og hardt arbeid, men han opplevde at de ukrainske kollegene og pasientene var svært takknemlige.

Robert og en pasient på sykehuset

Det var mange kompliserte tilfeller som krevde en erfaren ortopediingeniør, forteller han. Pasienter med multiskader. Skuddskader og artilleriskader. Skader etter miner. Brannskader. Og ikke minst amputasjoner. 

Det skjer stadig at soldatene må nødamputeres i felt.

Ved fronten må man ofte sette på turniké for å stanse blødningen og redde liv, da settes den ofte ganske høyt på låret for å stenge av lårarterien. Går det for lang tid før behandling, dør benet. Noen blir derfor høyt amputerte selv om skaden befinner seg lenger ned på beinet, forteller Robert. 

Fronten var langt borte og krigen veldig nærme

Selv om Lviv er langt unna fronten, er krigen høyst tilstedeværende også der. Det er portforbud mellom elleve om kvelden og fem om morgenen, og byen er helt mørklagt om natten. Sandsekker ligger stablet overalt, og viktige bygninger er beskyttet så godt det lar seg gjøre. Flyalarmen uler jevnlig, og da durer også alle mobiltelefoner med varsel om å søke dekning.

Sandsekker i sentrum av Lviv

Robert fikk et brutalt møte med ukrainernes virkelighet allerede første dag på jobb. Jeg hadde så vidt kommet meg innenfor dørene før en fysioterapeut grep fatt i meg og ville at jeg skulle se på et komplekst tilfelle med en kort stump. Hun tok meg med til et pasientrom der det lå fire-fem stykker, men plutselig begynte flyalarmen og alle mobiler å ule. Pasientene skrek, for mange er jo sterkt traumatiserte.

Jeg trodde så klart at vi måtte søke dekning. Skulle vi ikke gå ned i kjelleren? Hva gjør vi med pasientene?

Men hans ukrainske kollega ba ham slappe av, og fortsatte bare med arbeidet. Dette var de vant til. Etter hvert ble faktisk Robert også vant til den nokså ekstreme situasjonen. 

Fra verkstedet på sykehuset i Lviv

Tilpasningsdyktighet

Det er utrolig hvordan mennesker kan tilpasse seg. Folk i Ukraina forsøker å leve vanlige liv, og jeg forsøkte å delta i deres hverdag. Etter jobb gikk jeg på treningssenter, og så ofte ut for å spise om kvelden. Det var en veldig fin atmosfære i byen, tross alt. Deilig vårvær. Men det var spesielt å sitte på uterestaurant når flyalarmen begynte å ule og alle mobiltelefoner varslet – og så ble folk bare sittende, tilsynelatende helt uanfektet. 

Det var spesielt å sitte på uterestaurant når flyalarmen begynte å ule og alle mobiltelefoner varslet – og så ble folk bare sittende, tilsynelatende helt uanfektet. 

Oppholdet varte bare i ti dager, men Robert er trygg på at han fikk overført kompetanse som helsepersonellet i Lviv har nytte av i sin praktiske hverdag. Selv lærte han også en hel del. 

Fasade av offentlig bygning i Lviv

Samhold og håp

- Jeg ble overveldet over å se hvor stor kraft det ligger i at et helt samfunn står sammen, forteller Robert. Ukrainerne har jo et mål om å vinne krigen, og den mentaliteten ligger hos alle. Derfor klarer de for eksempel å bygge opp et rehabiliteringssenter med veldig gode fasiliteter på rekordtid.

Det ligger en fantastisk kraft i samhold.

Alle bidrar på sitt vis, og mange av de skadde soldatene vil bare tilbake til fronten så raskt som mulig. Det var utrolig å se. Det ga meg håp for menneskeheten midt oppe i all elendigheten. 

Minnested for falne i krigen, Lviv

Flere måter å bidra på

På spørsmål om han ville reist ned på nytt drar Robert litt på det. Jeg angrer absolutt ikke på at jeg reiste, men det var en stor påkjenning for kjæresten min. Hun fortalte ikke før jeg kom hjem hvor redd hun hadde vært, og det er jeg veldig takknemlig for.

Kanskje drar jeg ned en annen gang, men det er mange måter man kan bidra på. Ortopediteknikk samarbeider med ukrainske organisasjoner om kompetanse- og erfaringsutveksling, og jeg skal så klart bidra inn i dette arbeidet.

Jeg er mer motivert enn noen gang etter å ha sett hvor stort behovet er. 

Portrettbilde av Robert på vei ut av døren og til Ukraina

Hvis du ønsker å hjelpe

Robert forteller at ønsket om hjelp fra Ukraina er stort og at han har fått spørsmål om å bidra mer og på ulike måter. Han forteller at dersom andre vurderer å gjøre noe av det samme som ham, så kan han dele mer av sine erfaringer 1:1 og eventuelt tilrettelegge for kontakt med organisasjonene der nede.