Det kan se ut som det reneste mirakelet når Stian spenner skinner på begge bein, før han reiser seg fra rullestolen og går med et tilnærmet normalt ganglag. Denne dagen er han på gåtrening på Ortopediteknikks avdeling på Lillestrøm, og får oppmuntrende ord og noen små korreksjoner fra fysioterapeut Håkon.

 

Stian går opp og ned trapper, og lange strekk opp og ned den slake bakken utenfor lokalet. Han ser ikke det minste sliten ut – men veien hit har likevel vært lang og tung.

Slått ned på hytte

I 2019 var Stian en svært lovende motocross- og enduro-utøver helt i starten av idrettskarrieren. I tillegg var han nyutdannet billakkerer i full jobb. Motorsykler var den store lidenskapen. 

Jeg har jo skrudd på sykler siden jeg var guttunge, så det var en naturlig vei å gå, forteller Stian. 

Stian på en motocross-sykkel i skogen

Livet så med andre ord ut til å gå på skinner, helt til den ulykksalige vårkvelden. Stian vet fortsatt ikke hvorfor det skjedde. - Det var lørdag, og vi var ute og kjørte bil. Dagen etter skulle jeg på trening så jeg skulle tidlig hjem, men på veien skulle vi plukke opp noen fra en hytte. Det skulle bare ta noen minutter, forteller Stian. 

På hytta befant det seg en person som var ute etter bråk. Kanskje var han rusa, Stian vet ikke og han kjente ham ikke fra før. Uten foranledning fikk Stian et knyttneveslag i ansiktet så han falt og svimte av. Deretter fortsatte mishandlingen mens han lå nede. Stian fikk omfattende nakkeskader og måtte hentes av ambulanse.  

Da jeg våknet på sykehuset og skjønte hvor skadd jeg var, var min første tanke at “nå kan jeg aldri kjøre sykkel igjen”, forteller Stian. 

Fra fortvilelse til håp

Dette ble starten på noen tunge måneder, med mørke tanker, fortvilelse og på toppen også rettssaken. Gjerningsmannen ble dømt, men Stian fikk ikke tilbake førligheten i beina av den grunn.

Legene ga ham lite håp om å kunne gå igjen, men anbefalte ham å trene så mye han orket for å kanskje få litt bedre livskvalitet. Han trodde at han skulle bli sittende i rullestolen for alltid.

Det første lyspunktet kom vel da jeg var på rehabilitering på Ahus. Fysioterapeuten kjente en som jobbet på Ortopediteknikk i Lillestrøm, og ringte for å spørre om de kanskje kunne hjelpe.

Bilde av Stians bein med ortoser

De første forsøkene

Og det var hjelp å få. Ortopediingeniør Ina Dybvig-Dahl ved Ortopediteknikk i Lillestrøm husker det første møtet godt. 

Da Stian kom til meg klarte han verken å stå eller flytte beina framover. Men han var motivert!

Vi måtte bare begynne å prøve ut ting., og vi begynte med enkle hjelpemidler. Stian hadde lite muskelstyrke etter ulykken og for å få ham opp i stående måtte de første skinnene være stive fra lysken og ned. 

Skinnene fungerte for så vidt greit i en tidlig fase for å få ham opp fra stolen, men etter hvert som han trente seg opp og ble sterkere og mer aktiv, ble det vanskelig å forflytte seg med to stive bein, sier Ina. 

Neste forsøk ble derfor skinner med en hælsensor som sørget for at kneleddet vekselvis løste seg ut og stivet av når han gikk. Det var en forbedring, men vi var fortsatt ikke fornøyde.

Bilde av Stian fra samtale ved Urskog Fort

Det er en utfordring å gå med to lange skinner, og at vi nå hadde låst opp kneleddet i svingfasen, utgjorde en risiko for fall. Vi var ikke i mål, sier Ina, noe Stian bekrefter. - De funket bra på plant underlag og hvis jeg bare gikk rett fram. Problemet oppstod hvis jeg snudde meg for raskt eller hvis underlaget var ujevnt, forteller han.

Hvis ikke hvert eneste steg var helt likt, kunne ortosen finne på å låse seg. Jeg har gått på huet i grusen noen ganger

Gjennombrudd

De diskutere muligheten for å teste C-Brace, en løsning Ina er sertifisert for. Det spesielle med denne ortosen var at den har en innebygd brems, slik at den ikke bare enten er helt åpen eller helt lukket. Det minimerer risikoen for fall. Men Ina var usikker på om det ville fungere for ham.

Ingen andre i Norge brukte slike ortoser på begge bein på det tidspunktet 

- De ville være utfordrende å gå med, og det var ingen selvfølge at Stian ville få det til. Men vi ble enige om å prøve. Stian er jo litt gæren, sier Ina med en latter. Det har ingen av de angret på. 

Mange timer

- Når Stian nå kommer ruslende inn til meg uten rullestolen.. det er jo motiverende, sier Ina. Hun gir Stian mye kudos for at han er så engasjert og legger ned så mye egeninnsats. Det ligger mange, mange timer med trening bak, antakelig tusenvis. 

Stian er en uredd testpilot og bidrar aktivt i tilpassingen og justeringen av hjelpemidlene. Det gjør det veldig gøy for oss fagfolk! 

Ina og Stian jobber også med et sett ortoser for at han skal kunne kjøre motorsykkelen sin enda litt hardere enn han gjør idag. For Stian er selvsagt i gang med å kjøre motorsykkel igjen, selv om han – i alle fall foreløpig – er langt unna nivået han hadde da han kjørte aktivt. 

Vil hjelpe andre

Livet på motorsykkelen blir aldri det han så for seg før skaden, men Stian har i mellomtiden fått noen nye interesser. Samarbeidet med Ina på Ortopediteknikk har gitt mersmak, og han sier det er viktig at flere får tilsvarende hjelp som han har fått.  

Jeg er overbevist om at mange flere mennesker kunne og burde fått hjelp ved et ortopedisk verksted, men de kjenner ikke til tilbudet. Jeg håper derfor at min historie og erfaring kan hjelpe noen på veien og kanskje inspirere litt

Jeg vet at flere pasienter nå tester C-Brace, og det er jeg glad for. Faktisk vurderer jeg også å ta en helt ny retning i livet og utdanne meg innen ortopedifaget selv, avslutter Stian.